Når vi snakker om demens, er fokuset ofte fremtidsscenario med manglende sykehjemsplasser og overbelastede omsorgstjenester. Velferdsstaten knaker i sammenføyningene, og vi har grunn til å være bekymret.

Demografiendringen som har fått det ugreie navnet «eldrebølgen», viser tydelig at vi blir stadig flere som er i aldersgruppen hvor demens er en reell og grusom trussel. Alle som er eller har vært pårørende til noen med demens, vet hvor vondt det kan være. Alle de fantastiske folkene som hver dag jobber med denne pasientgruppen, likeså. Ikke bare er det smertefullt, det er enormt ressurskrevende og kostbart. Faktisk er det så ressurskrevende at det kan tvinge velferdsstaten i kne. Derfor må vi skifte fokus – fra brannslukking til forebygging.

Tallene som gir håp

Kan risiko for demens reduseres med forebygging? Ja, hevdes det i en fersk artikkel i The Economist. Den viser til en artikkel i The Journal of the American Medical Association, hvor professor Eric Stallard viser til tall som gir håp.

Stallard og medforfatterne beregner at den aldersspesifikke forekomsten av demens i USA kan ha falt med om lag to tredeler fra 1984 til 2024. Utviklingen tilsvarer en relativ nedgang på rundt 2,5–3 prosent årlig over perioden. Tallene skal være omtrent det samme i andre vestlige (rike) land. Flere studier fra USA og Europa peker i samme retning, selv om utviklingen ikke er lik i alle land og befolkningsgrupper. En analyse av nær 50 000 mennesker i sju befolkningsstudier fant at forekomsten av nye demenstilfeller falt med rundt 13 prosent per tiår mellom 1988 og 2015.

Hvorfor skjer dette?

Det brutalt ærlige svaret er at vi ikke vet sikkert. Demens er en fellesbetegnelse for symptomer og funksjonstap som kan skyldes flere forskjellige sykdommer og skader i hjernen. Gener ser ut til å være en del av bildet, men foreløpig er det ingenting som tyder på at det er den dominerende faktoren.

Det artikkelen peker på, er ikke en enkelt faktor. Nedgangen ser snarere ut til å være resultatet av mange forbedringer som virker sammen over lang tid: mer utdanning, mindre røyking, bedre behandling av høyt blodtrykk og kolesterol, bedre hjertehelse og økt oppmerksomhet om fysisk aktivitet, hørsel, syn og psykisk helse.

Lancet-kommisjonen for demens har identifisert 14 påvirkbare risikofaktorer gjennom livet. Blant dem finner vi lav utdanning, hørselstap, depresjon, fysisk inaktivitet, diabetes, røyking, høyt blodtrykk, fedme, høyt alkoholforbruk, sosial isolasjon, synstap og luftforurensning.

Kommisjonen anslår at opptil 45 prosent av demenstilfellene globalt kan forebygges eller utsettes dersom slike risikofaktorer reduseres.

Dette er faktorer som kan forebygges. Og hvis vi kan forebygge slik at den prosentvise forekomsten av demens reduseres ytterligere, vil gevinsten komme både på det menneskelige og det økonomiske plan.

Frivillighetens rolle

Når forebygging handler om livsstil, sosiale faktorer og helsevaner, blir frivillighetens rolle åpenbar. For det er nettopp i lokalsamfunnet – på turgruppen, språkkafeen og møteplassene – at disse faktorene påvirkes.

Sosial kontakt er ikke pynt rundt helsepolitikken. Det er en del av den.

Jeg argumenterer ikke for at staten skal slutte med behandling, men for at forebygging må prioriteres, da det på sikt vil gi den største gevinsten – både for enkeltmennesket, familien og samfunnet. Skal vi prioritere forebygging, må frivilligheten være en viktig del av den.

Skal frivilligheten være en del av dette, må vårt grunnleggende premiss anerkjennes og respekteres: Frivillighet skjer på de frivilliges premisser. Den kan være en viktig del av det forebyggende arbeidet, men må ikke gjøres til en billig erstatning for offentlige tjenester eller profesjonell behandling.

Kilder